Hvordan møte neuvrodivergens i terapirommet?
Neuvrodivergente utfordrer samfunnets forventninger, men tilbyr også nye og andre måter å forstå verden på.
Det er mye snakk om neuvrodivergens for tiden, og det brukes som et slags paraplybegrepet for autisme, ADHD og andre kognitive variasjoner som påvirker hvordan vi lærer, jobber og samhandler sosialt. Nevrodivergente utfordrer samfunnets forventninger, men tilbyr også nye og andre måter å forstå verden på. Denne artikkelen har hovedfokus på autisme, men ofte er det overlapp mellom autisme og ADHD, så det kan ha relevans også for sistnevnte.
Vi ser et paradigmeskifte hvor flere klinikere som selv er neurovdivergente skriver innenfra og kan være med å forme feltet bort fra patologi og sykeliggjøring - da autisme ikke er en sykdom, men en annen måte å være i verden på. Ingen neuvrodivergente er like, det handler ikke om å direkte se seg selv pasienten, men det å kunne gjenkjenne utenforskap og annerledeshet. En trenger ikke være neuvrodivergent for å kunne kjenne igjen utenforskap, da dette også er menneskelige erfaringer uansett hvor på “spekteret” en befinner seg. Men, det handler om om å være nysgjerrig, ta på de “riktige brillene", sammen finne ut hva som trengs for å skape trygghet.
At autisme er et spekter innebærer at disse trekkene kan komme til uttrykk i ulik grad og alvorlighet, noe som gjør hver enkelt erfaring høyst individuell - men det er gjerne et bredt spekter av uttrykk som kan ha stor innvirkning på hverdagsliv og utvikling. Ofte tenker vi at vi kan forstå andre gjennom oss selv – det klassiske ordtaket "på seg selv kjenner man andre". Men for autisme blir det gjerne motsatt: “på seg selv kjenner man ingen”. Det er allikevel noen sentrale trekk som inkluderer utfordringer med sosialt samspill, repeterende atferd og vansker med kommunikasjon.
Autister kan også ha unike styrker, som en usedvanlig evne til å fordype seg i interessefelt eller en særlig analytisk kapasitet. Samtidig har narrativet i kulturen gjerne vært at dersom du er autist bør du ha en særinteresse som gjør deg unik. Dette narrativet kjenner vi fra filmer som Rainman og mannlige sterotypier, eller Temple Grandin. Dette er kun en av flere måter å være autist på, og for mange handler det ikke om å være et unikt geni, men å finne frem til særinteresser som kan gi mestring, mening og regulering - bortenfor prestasjon.
Polyvagal teori som kompass
I Boken Autism in Polyvagal Terms, skriver psykolog og autist Sean Inderbitz om hvordan Stephen Porges’ polyvagale teori kan gi oss et nytt språk for å forstå autisme. Det handler ikke kun om kognitive eller sosiale utfordringer, men hva som ligger bakenfor. Mange autister strever med sosial kontakt og angst, og da sier det seg selv at det er vanskelig å ha kapasitet til å ta inn den andre personen, og fungere på den måten som det er forventet i en sosial situasjon.
Kort oppsummert har vi posisjonen som kalles “ventral vagal nervous system”, det såkalte “tend and befriend”, hvor vi er trygge og åpne for sosial kontakt. Et regulert nervesystem gjør oss sosialt tilgjengelige, og først når vi er påkoblet oss selv kan vi koble oss på andre. Målet er å hjelpe klinikere med å tilrettelegge for at det ventrale vagale systemet aktiveres gjennom trygge, bevisste og støttende terapeutiske metoder.
Små justeringer kan gjøre en stor forskjell
Lys, lyd og sanseinntrykk: Noen trenger svakere lys eller mindre støy. Å tilpasse rommet er ikke et “ekstra hensyn” – det er en del av terapien for neuvrodivergente.
Terapeutiske tilnærminger – tiltak som styrker regulering er pust, rytme, bevegelse, musikk, og ikke minst muligheten til å ligge ned, sitte eller være bevegelse. For mange er bevegelse, ofte kalt «stimming», en måte å regulere nervesystemet på. Det kan se ulikt ut. Mange kan like å tegne, bevege hender eller føtter, sitte i lotus eller andre stillinger som kroppen får ro av, det kan være i en slags vaggende eller dansende bevegelse, kunne veksle mellom å åpne eller lukke øynene, for å regulere sanseinntrykk fra både omgivelser og det sosiale samspillet.
Å gi tillatelse til å følge kroppens impulser virker nedregulerende, kan gi grunning og trygg forankring, som deretter gjør oss mer åpne for kontakt.
Kroppsskanning og meditasjon: Mange med autisme strever med å kjenne kroppens signaler, forstå dem og bruke dem på en nyttig måte for seg selv. Her kan guidede øvelser, pusteteknikker og enkle “body scans” hjelpe til å regulere nervesystemet.
Tid og tempo: Vi lærer og deler annerledes. Pauser, mulighet for å skrive eller tegne, eller å bruke mer konkret språk, kan gjøre samtalen tryggere og dypere. For noen er stillhet uutholdelig, da kan det være lurt å på forhånd ha meta-kommunisert at stillhet i terapirommet handler om å gi tid til å kjenne etter. At det ikke ligger noen forventing om at hun må finne svaret akkurat i dag, i dette øyeblikket, men invitere til en nysgjerrighet og utforskning. Og ikke minst, når noen sier “jeg vet ikke”, så ta dem på alvor, det er ikke unnvikende, men de vet faktisk ikke - og da er det fortvilende å bli møtt med klinikere som tror at man holder tilbake informasjon eller ikke er motivert.
Terapeuten bør være en aktiv deltager i å guide utforskningen. Dvs. kunne komme med tilbud om hva som kan oppstå, uten at dette skal være å “legge ord i munnen” på personen. Dette fordi mange neuvrodivergente strever med interosepsjon, dvs. vansker med å oppdage og forstå kroppens indre signaler som hjerterytme, pustefrekvens, fordøyelse, kroppstemperatur, sult, tørste og smerte. Disse inntrykkene kan blande seg og føre til at man ikke klarer gjenkjenne hva som skjer, og da heller ikke sette ord på ens indre opplevelse. Derfor strever mange med “alexithymia”, fra gresk “uten ord for følelser”. Å sette ord på noe du ikke selv vet hva er, vil for de aller fleste mennesker være umulig. Vi har behov for å gjenkjenne og gjøre mening ut av det vi kjenner, både emosjonelt og sensorisk, for å kunne formidle oss selv og bli forstått. Da trenger vi først hjelp til å forstå oss selv.
Trygghet, ikke krav, fører til endring: Udiagnostisert autisme har for mange ført til gjentatte forsøk på tradisjonell eksponeringsterapi for det som vekker angst. For en autist er dette heller re-traumatiserende fremfor utviklende om det ikke gjøres innenfor det resiliente vinduet; dvs. der hvor du går litt ut av komfortsonen, men stopper før du går over til det traumatiserende. Dette gjelder for de fleste andre også, men det krever en særlig sensitivitet å tone seg inn og plukke opp dette sammen med en autist, da det for mange er vanskelig å merke hva som skjer i kroppen før i etterkant. En såkalt “forsinket reaksjon” da det er mer å prosessere. Først i etterkant kjenner personen at erfaringen kan ha vært “utenfor det resiliente vinduet”, og ikke i den sunne og gode læringssonen som går utenfor komforten, men som gir nye opplevelser og utvidet toleranse. Så “easy does it”.
Utfordringer i sosial interaksjon kan forstås gjennom hvordan nervesystemet vårt hele tiden scanner omgivelsene for trygghet eller fare (neuroception). For mange autistiske barn og voksne er denne reguleringen vanskelig, og derfor oppleves sosialt samspill ofte krevende. Polyvagal teori kan derfor gi en inngang til nedregulering, og Ingerbitz med flere har da funnet at autister har god evne til å koble seg på andre i sosialt samspill når nervesystemet har fått ro først.
Kommunikasjon er mange ting. Vi kommuniserer alltid noe, selv når vi ikke snakker. Å tillate autister å uttrykke seg på andre måter enn det språklige og kognitivt verbale, enten gjennom kunst, lyd, musikk, eller bevegelse, kan igjen styrke alliansen og rommet for å bli sett, erfart og forstått gjennom en annen kommunikasjonsform. For andre kan det å få rom og ro til å snakke om sine spesielle interesser være en måte å bli kjent på - ikke en unyttig disgresjon eller distraksjon, men en nødvendig forutsetning for at det kan skje noe nyttig videre.
Autister mangler ikke empati (ikke mer enn nevrotypiske gjør). Det finnes endelig et begrep for dette: «det doble empati-problemet», introdusert av Damian Milton. Det utfordrer ideen om at autister mangler empati og evne til sosialt samspill, og peker i stedet på misforståelser mellom autistiske og ikke-autistiske personer. Begge parter strever med å tolke hverandres kommunikasjonsstil, følelsesuttrykk og sosiale signaler, og man finner at det på tvers av gruppene er der kommunikasjonen blir strevsom. Med andre ord er det ikke slik at autister ikke har empati eller evne til å lese andre, men vi foretrekker kanskje en annen måte å interagere på. Vi snakker ulike sosiale språk. For autister med relativt likt evnenivå kan kommunisere godt sammen. Det som fra et nevrotypisk perspektiv kan se ut som «manglende signaler», kan i virkeligheten være en rik utveksling som utfolder seg i et annet tempo, kanskje én «monolog» om gangen; jeg lytter til din, så lytter du til min.
Det er menneskelig å ikke bli forstått - men det finnes grader av utenforskap
De fleste mennesker har kjent på kroppen hvordan det er å bli misforstått. Mange katergoriseres som flinke og ressurssterke, men følsomme og sårbare. En kan være sosialt kompetent og “maskere”, og denne maskeringen kan lure alle, også psykologer. Uttrykket “maskering” er særlig relevant for neuvrodivergente, og brukes gjerne som metafor for å “ta på seg en maske” for å passe inn i det neuvrotypiske. Å måtte skjule seg selv, en følelse av å være utilstrekkelig om det som er sant på innsiden kommer ut - er svært krevende og tapper krefter, kan føre til utbrenthet og sykdom. Nettopp derfor er det viktig å huske: det som ikke synes, kan likevel være sant.
For meg ble polyvagal teori et språk som endelig ga mening i møte med neuvrodivergens; kroppen er ikke “urimelig sensitiv,” men vitner om et nervesystem på høygir i konstant jakt på trygghet. Da må vi hjelpe kroppen å lande. Det handler om en holdning, og ikke en teknikk til de vi møter i terapirommet. Vi må forstå at vi gjensidig samskaper møte vårt - det er her det reparerende faktisk oppstår bortenfor ordene og det kognitive paradigmet, hvor vi er opptatt av å tenke og reformulere våre perspektiver, uten å forstå hva som gjør at dette i det hele tatt kan være mulig. Relasjon er et endringsverktøy - for å bruke maskineriets allegori.
Å være neuvrodivergent er ikke en sykdom, en patologi, det er en annerledes måte å være på i verden, med sine styrker og utfordringer på lik linje med hvordan det er å være neuvrotypisk eller såkalt “allistisk”. Hvordan vi betegner fenomener former også hvordan vi møter hverandre. En kan undre over hvorvidt vi kommer til å kalle det (høy-maskert) ADHD og autisme i fremtiden? Kanskje kommer vi heller til å snakke om et reguleringsspekter - ikke som noe manifest og konstant - men som noe som kan reguleres, endres eller redusere uroen i møte med trygge personer og rom.
Til deg som er ønsker hjelp, det vi på helsespråket kaller pasient: Det finnes trygge rom der du slipper å late som.
Til deg som er terapeut: Se med nysgjerrighet, forsøk å hjelpe personen å reguler sanseinntrykkene, slik at nervesystemet, kroppen kan får ro først – så kan ordene komme etterpå.
